Er det noe som fascinerer meg, så er det det makabre som estetisk uttrykk. Film, litteratur og billedkunst er for meg på sitt beste når dette mørke, av og til groteske, og noenlunde ufyselige elementet spiller inn. Denne smågotiske tilstanden jeg har befunnet meg i de siste årene har altså enda ikke gitt slipp, men fra å høre på sinte rockere med heftige gitar-riff, har jeg nå gått over til klassisk musikk. Der finner man selvfølgelig også dette makabre, blant annet hos komponisten Franz Liszt som visstnok var meget interessert og fascinert av døden – noe som kommer frem i mange av hans verk. Totentanz, også kalt The Dance of Death eller Danse Macabre, er et fabelaktig eksempel. Den er så herlig ond!
(Dance of Death av Michael Wolgemut)
Det finnes naturligvis også en rekke forfattere som finner inspirasjon i det makabre. Akkurat nå holder jeg på med boken Exquisite Corpse av Poppy Z. Brite, der hovedkarakterene er basert på to virkelige seriemordere. Av norske forfattere kan man jo alltids nevne Jakob Sande, som til tider hadde en heller grotesk form for humor – også i diktet Likfunn:
So fann dei han Ole Johan,
langt burte i Håsteins-hagen.
Der låg han og rotna og brann,
med solsteiken rett i magen.
Og magen var grøn og blå,
av steinklaka gorr og slim,
og flugor og kvitmakk små,
aula i yrjande stim.
Spyfluga grøn og feit,
la sine egg i skinne,
og ålkvite småmakkar beit
seg gangar og hol der inne.
Ei rotte stakk tranten ut,
– kva svarten som no var og sjå?
Ho var som ein blodgorra klut,
med blankslimut hale på. –
Og augo hans Ole Johan,
var berre ei slimut glye
som nedover kinnet rann,
so sleip som ei slimut spye.
Og nasa eit blodraudt sår,
der beinpipa lyste bleik.
– For rotta ho var der i går,
og åt seg so feit ei steik.
Og lippa for kjøt var rein,
og gliste med kvasse tenner,
som illkvite stakk og skein,
som marssol på frosne fenner.
Og teven stod tjukk ikring,
denne blaute, flytande kropp,
og kråka sat rundt i ring,
og skratta med høge hopp.
So tok dei han Ole Johan,
og la han på fire påla.
So bar dei han fire mann,
med kråkene skratta og skråla.
Mykje tå skrotten flaut vekk,
og mykje kvarv burt som eim,
og mykje i spyfluga gjekk,
men beina kom heile heim.
Hvorfor dette tiltaler meg, det vet jeg ei.
Dette mørke og ufyselige er bare så uhyre interessant.
(av JenniPenni – Flickr)
