Mandag

Siden Morten til stadighet klager på sjeldne bloggoppdateringer (oh the irony), kunne jeg svare med at jeg lever et relativt ensporet og kjedelig liv. Jeg står opp, repeterer gårdagen, og legger meg igjen. Dette presentert ved følgende fortelling:

Rundt ett våkner jeg, og som vanlig er jeg så stupende trøtt at jeg ikke helt fungerer. Det tar gjerne opp til tre, gjerne fire, timer før jeg virkelig er opplagt, og i løpet av denne tiden har jeg konsumert en liter kaffe, trykt meg inn på faste nettsider, og tenkt på hva jeg skal gjøre resten av dagen.

Det faller alltid på en frisk gåtur i skogen. I dag var jeg så heldig at det hadde regnet like før jeg gikk ut i marka, og idet jeg kom utenfor allfarveien og skulle bevege meg inn der det ikke er lys, kjente jeg ved første steg at gjørmen lå tykt under føttene mine. Med mammas elendige hodelykt som lyser så svakt at jeg ble stående der å lure på hvorfor jeg i det hele tatt gadd å ta den med meg, legger jeg ut på den 1 km lange skogsstien til jeg kommer ut i lysløypen igjen. Jeg sklir avgårde, både oppover og nedover, og med en alt for lang joggebukse jeg kjøpte da jeg var fjorten, er jeg hvert sekund forberedt på et koselig gjørmebad som virkelig hadde gjort dagen min komplett. Det var relativt nære på et par ganger, men jeg klarte omsider å finne balansen, og vurderte å hoppe litt opp og ned av glede da jeg så at lyktestolpene nærmet seg. Jeg beholdt selvfølgelig fatningen, rolig som jeg er, men omtrent 53 sekunder etterpå gjorde jeg noe som overrasket meg selv i så stor grad at øynene mine flakket.

Rundt hjørnet kommer en koselig turgåer og hans hund traskende langs bakken. Hunden får øye på meg, og begynner å galloppere mot meg i full fart med tungen på slep, og dere aner ikke hvilken glede jeg følte av å se denne brune lodotten vise sin interesse for meg. Idet den fyker forbi, sånn omtrentlig 2 cm fra foten min, gir jeg den en lykkelig hilsen: HEI!

Wtf? HEI?

Ja, dere leste riktig. Jeg aner ikke hvor det kom fra, men jeg er stadig like sjokkert. Turmannen smilte hånlig til meg, og jeg tasset forbi med blikket festet langt borti skauen.

Da jeg kom hjem kunne jeg ikke finne blypennen min, så jeg ble nødt til å kjøpe en ny. Jeg liker nemlig ikke å skrive med penn.

I dag fikk vi oss ny sofa.

Jøss, for en dag!

Jeg sier det igjen: med slike hendelser blir det ikke akkurat noe dypt å blogge om.

Men nå kan jeg jo alltids meddele at jeg drar til Oslo i morgen. Dersom jeg blir ranet, slått ned, voldtatt eller knivstukket, eventuelt om jeg får øye på en rar fugl eller noe annet spennende, kan jeg jo alltids blogge om dagen min igjen.

E.L.F.: eyes lips face

Jeg kom over dette kosmetikkmerket nå nettopp by random, og det var virkelig en prisklasse jeg nøt synet av.

Tror dere dette er for billig til å være good stuff? Jeg skal i alle fall gi det et forsøk.

Her er det noe muffins på gang

Vi vet alle at muffins både er et festlig ord, og relativt godt å spise. Blant smør, sukker og sjokolade er det dog ingen kost man ofte kan unne seg, og jeg presenterer derfor et sunnere alternativ for de andre der ute som nyter alt som er lavkalori: bananmuffins!

Vanlige muffins ligger vanligvis på omtrent 400 kcal per 100 gram. Disse inneholder 55 kcal per muffins.

Oppskrift:

• 20 gram havregryn
• 20 gram sammalt mel
• 25 gram kruskakli
• 30 gram hvetemel
• 1 ss linfrø
• 1 egg
• 195 gram banan
• 2 ts vaniljesukker
• 1.5 ts bakepulver
• 1 ts melis
• 2 ts kanel
• 0.5 ts kardemomme
• 50 gram yoghurt naturell

Fremgangsmåte:

• Mos bananene
• Stapp alle ingrediensene i en bolle
• Rør rundt
• Hell i former (12 stk)
• Stek på 180 grader i 10-15 minutter

..og dersom du ikke er så nøye med å øke kalorimengden med 10 per muffins, kan du plassere en halv sjokoladebit (mørk kokesjokolade) i midten av hver muffins, og strø litt kanel på toppen.

Jeg er forresten sjokkert over hvor stygge de så ut, men smaken var ikke så aller verst. En kaffetår ved siden av må til. Litt Erik Satie (som avbildet i bakgrunnen) må også gjerne spilles av som litt stemningsskapende bakgrunnsmusikk.

Deep down, I’m pretty superficial

Jeg ser for meg en relativt overfladisk ønskeliste til jul i år.
Et utvalg av godsaker jeg skulle ønske jeg eide:

Plastisk kirurgi på flaske: Smashbox Photo Finish Foundation Primer

Tangen som alle snakker om: GHD IV styler + thermal protector, black heat mat and paddle brush

Hudpleieprodukter fra Dermalogica

En eller annen gigantisk, sort toalettmappe som ser snasen ut. Snasenhetsfaktoren på eksempelbildet over var ikke forrykende høy, men jeg spottet en lignende en på Parfymelle her om dagen som var finere.

Bare Escentuals get started kit for eyes

Har du noen anbefalinger på kosmetikkfronten?

When the levee breaks

Høstfinebilder.

I daag er det første noveembeeer

Meep. Jeg har herved gått tilbake til min gamle layout. Som dere sikkert vet er veslegotheren i meg en sucker for mørke farger, og den hvite bakgrunnen var farlig nær å gi meg et epileptisk anfall.

I dag, på min daglige skogstur som den ivrige turgåeren jeg har blitt, hørte jeg plutselig de utslitte joggeskoene mine knase mot bakken. Jeg kikket nysgjerrig ned, og kunne observere et heller frostbekledd underlag. Det hvite gresset fikk meg til å tenke på julen, den sniken, som ligger og lusker bak neste månedsskifte.

I år har jeg egentlig ikke lyst til å feire jul. Ikke misforstå, jeg har ikke blitt familiens svar på The Grinch, men Festivus hadde vært en langt mer fortreffelig feiring. Hva skal man med et falleferdig juletre pyntet med homofilt glitter, når en rusten aluminiumsstang står og bare venter på å bli hentet i en eller annen mystisk kjeller?

Cosmo Kramer: And is there a tree?

Frank Costanza: No, instead, there’s a pole. It requires no decoration. I find tinsel distracting.

Julegavene hadde blitt byttet ut med en real omgang juling, og ved middagsbordet slår vi av kirkemusikken som ljomer i bakgrunnen for å kunne fortelle hverandre på hvilke måter hver enkelt har skuffet oss i løpet av året som gikk. Det høres så fortryllende ut!

Frank Costanza: And at the Festivus dinner, you gather your family around, and tell them all the ways they have disappointed you over the past year! The tradition of Festivus begins with the Airing of Grievances. I got a lot of problems with you people! And now, you’re gonna hear about it.

Selv om jeg egentlig har mest lyst til å unngå alt stress ved å gi dere alle sammen en slik julegave:

..tror jeg at jeg dropper det, og heller spør dere vennlig om dere kan fortelle meg hva dere ønsker i år. Jeg er helt tom for ideer, og sniken smyger seg nærmere med stormskritt. Så – tell me!

You may say I’m a dreamer

“Be careful what you wear to bed at night, you never know who you’ll meet in your dreams.”

Dere aner ikke hvor mye jeg drømmer for tiden. Drømmene er stort sett et virrvarr av usakligheter, et galleri av ukjente fjes, eller rett og slett knusktørre snusjakter på mix. I natt var det dog kjentfolk tilstede, og dette var det vi bedrev i natt:

Min bror Fredrik var dopsmugler, og hadde lurt meg og bror Richard med på sin ferd mot rikdom. Planen var forøvrig ingen great success, da Nigel Barker i kamuflasjedrakt, utstyrt med en hagle formet som et fotoapparat, tok opp jakten og lurte oss inn i et mørkt smug. Så gikk blitzen av, kulene fløy og det siste ordet vi hørte var et selvsikkert “FIERCE”. Busted.

Elsa og Morten danset langs Rønvikveien med hver sine paraplyer, og midt i en grasiøs piruett ble Morten påkjørt av en trailer. Han døde momentant.

Elsa dro deretter på paintballfest med Ida, der cowboyantrekk var kveldens gjeldende kleskode. De drakk seg fulle, og på veien hjem møtte de Maren og hennes nyanskaffede ponni. Maren hadde forresten på seg antrekket hun benyttet 17. mai 2007. Dere husker det sikkert; på hennes venstre ankel var et papirtørk festet med en dråpe blod. De hilset: “GRALLA!”, og Maren tok av i full gallopp i solnedgang.

Så våknet jeg. Jeg var mildt sagt forvirret.

Sunday mornings

For en interessant start på dagen.

Det er søndags morgen, og rundt åtte våkner naturligvis jeg. Dette grunnet to ting:

1. Jeg la meg klokken elleve i går kveld.
2. Det er noen i huset.

..og nei, jeg mener ikke mamma, Fredrik, et spøkelse eller en ond ost, jeg mener omg, det er noen ukjente i huset.

Min første reaksjon var sånn noenlunde slik:

Disse to, en jente og en gutt etter hva jeg kunne høre, drev og lusket rundt utenfor romdøren min, i gangen, på badet, på mammas soverom og på loftet. De tittet også inn på rommet mitt i ca. to sekunder, og jeg var ganske sikker på at jeg kom til å bli drept. Etter denne irrasjonelle idèmyldringen,  som var en følge av at jeg var ganske trøtt, gikk det opp for meg at de antakeligvis var noen avdrukkede venner av min bror som hadde vært på byen i går.

Siden det var ukjente folk i huset ble jeg selvfølgelig nødt til å gjemme meg på rommet til de hadde dratt hjem. For ikke så lenge siden stakk besøket. Klokken er 16.25. Snakk om å være kaffetørst.

En skjev start på dagen ødelegger virkelig resten av den. Nå tenkte jeg at jeg kanskje skulle se Natural Born Killers. Noen som har sett den?

Tales of Mystery

“You know you’ve read a good book when you turn the last page and feel a little as if you have lost a friend.”

Gode bøker er et must i disse innetider vi nå har i vente, men ingen i bokhyllen min frister akkurat nå. Noen som har noen gode boktips der ute?

Beauty